For andre gang har Arendal bibliotek invitert 9. trinn til skrivekonkurranse med formål om å fremme skriveglede. Vi gratulerer Nora Rannestad Christiansen og Hisøy skole med årets seier! Prosjektet er støttet av Agder fylkesbibliotek, og med bidraget «Den hengte gutten» sørget Nora for å skaffe pizza til hele trinnet, levert under skolens påskelabyrint og «After-ski» siste skoledag før påske. Juryen er imponert, og dette er deres begrunnelse:
– Besvarelsen har høy grad av aktualitet, den drar paralleller i tid, inneholder drap og etterforskning, er spennende- og har overraskende elementer. Besvarelsen har også en god språklig flyt, og er modent skrevet av en 9. klassing. Juryen har bestått av Kirsti Husby, Mari Elida Eikeland, Princia Ingabire, Benedikte Gundersen og Inger Elise Nipedal.
Her har du vinnerbidraget:
Den hengte gutten
Jeg kjente gufset i hele kroppen. Mørket slukte sikten. Vinden ulte over de få tretoppene som var her oppe, og den gjallet mellom blokk-veggene. Lyden av skingrende hyl fra både mennesker og hunder var så påtrengende at jeg følte for å holde meg for ørene. Hvite ansiktsflater uten ansiktstrekk flerret foran øynene mine. Mørket hadde forsynt seg av alt det som en gang hadde vært menneskelig med dem, nå var det bare store gap igjen. Et stykke foran meg dinglet et par bein i løse lufta. Den ene foten manglet en sko. På den andre foten hang det så vidt en converse med løse skolisser. Kroppen så ut som en liten voksen. Vinden fikk den livløse kroppen til å vaie fram og tilbake, fra side til side over stien. Uhyggen grep tak i musklene mine. Hver eneste celle i kroppen skrek at jeg måtte komme meg unna. Håret reiste seg i nakken. Likevel ble jeg stående. Hvorfor? Fordi det var jobben min. Jeg var relativt nyutdannet politi og dette var et av de første oppdragene mine. Jeg skulle roe menneskemassen, få de hylende gapene til å fjerne seg og deretter sikre åstedet. Da jeg gikk derfra, hang det et plastbånd merket med “politi”. Jeg visste at når morgenen og lyset kom, ville plassen rundt politibåndet være full av lys og bamser.
Kvalmen kom i bølger den natta, selv om dette ikke var første gang jeg hadde sett døden. Jeg hadde sett døden forsyne seg før. Noen ganger hadde den herjet som en virvelvind, leilighetene den hadde vært i bar preg av kamp, møbler var slengt over ende og drapsvåpen lot seg enkelt identifisere som blodige økseskaft og tilsølte kniver fulle av fingeravtrykk. Offeret lå som regel i en blodpøl, og var sjelden gjenkjennelig verken ved første eller andre øyekast. Andre ganger hadde døden satt igjen merket sitt i form av kulehull gjennom hodet. Visst kjente man uhyggen i kroppen, men likevel også en slags lettelse. Det var som regel alltid en lang forhistorie i disse tilfellene, et liv levd i en miserabel blanding av monoton elendighet og intens spenning. Døden var siste punktum i en dårlig historie, og på en måte var det greit. Døden var vanskeligere å forholde seg til de gangene den listet seg rundt stille og lett på tå, som i et bakholdsangrep. Som denne kvelden. Noen hadde sluppet døden inn i en verden den ikke skulle være i. Tilbake denne gangen stod et rom som sikkert var rotete, men rotete på en annen måte. Trolig lå det klær strødd rundt på gulvet, men i rommet stod nok også en skolesekk, kanskje pokaler fra Norway Cup, kanskje plakater av et fotball-lag eller artister. Alle er ting som passer like dårlig sammen med politibånd som det bamser gjør.
På kontoret morgenen etter var Johnny allerede på plass. Selv om det var november, var han solbrun og full av energi. Han virket fullstendig uberørt av det vi begge to hadde sett i går. Jeg hadde fortsatt bildet av den døde gutten på netthinna. “Han het Yusuf. Ikke akkurat overraskende, hæ? Sikkert noe dop-relatert. Belasta område, vett du.” Johnny var fra Oslo og hadde aldri bodd noe annet sted i hele sitt liv. Det merkelige med Johnny, var at han hadde et bilde av Oslo som samsvarte fullstendig med det bildet du får av å lese tabloid-avisene. Jeg kjente jeg ble kvalm av måten han snakket på. På samme måte som jeg ble kvalm av at han har en trang til stadig å stoppe ungdommer med en annen hudfarge enn oss. Vi har adgang til det. Stopp og sjekk. Noen ganger får vi treff. En pose med et pulver i lomma. Han forklarer ikke hvorfor han stopper de, heller ikke alltid til meg. Hvis han sier noe, kan det være “Han gikk jo på rødt lys da han så oss!” Eller “Så du de skoa, eller?! Vet du hvor mye de koster? Du får ikke de av morra di, når hu har fem andre unger og ingen jobb.” Men vi får jo som sagt ofte treff, noe som i grunnen ikke er veldig overraskende siden vi stopper flere enn det de andre gjør. På grunn av det har Johnny en slags stjernestatus på jobben. Jeg lurer ofte på hvor stor treff-prosent vi ville fått om vi stoppet jenter som så ut som Sophie Elise og influenser-vennene hennes, men det er ikke Johnny med på. “Det er bare for å skape publisitet”, sier Johnny, når de jentene poserer med nette, mikroskopiske plastposer på Instagram. “Søt jente, hu der Sophie Elise.”
“Vent!” ropte Riswan etter oss da vi rundet hjørnet. Heseblesende og rødmusset løp han ut av kontoret sitt og tok oss igjen i gangen. Riswan jobber i ungdomspatruljen. “Hadde han gjort jobben sin, hadde det ikke blitt så jævlig mye dritt på oss”, mumler Johnny før Riswan får tatt oss igjen. Riswan får igjen pusten. “Husker dere han gutten de jaga ut i elva? Han som drukna?” spør Riswan? Johnny ser ut som han husker det, men mumler bare noe jeg ikke hører. “Ja”, sier jeg. “Men det er jo en god stund siden. Et par år, eller noe? Jeg jobbet ikke her da, men greia var vel at han ble jaget i døden av nynazister?” “Yusuf var bestevennen hans”, sier Riswan. “Han kom aldri over det som skjedde med Freddy. I tida rett etterpå arrangerte han flere minnemarkeringer. Etter hvert mistet media interessen, dere vet jo hvordan det er. Det kunne virke som om Yusuf begynte å miste litt grepet da. Han begynte å lefle litt med Arfan Bhatti og den gjengen der, og vel, han ble vel litt påvirket. Ikke at han dro til Syria og IS eller noe sånn, men etter det vi vet, formet han nærmest sin egen lille gruppe som en motvekt til de nynazistiske miljøene der oppe. Gjenger der er vi vant med, men her snakker vi altså om å mikse inn religiøse og politiske ideologier i tillegg.” Johnny blåste det bort. “Alle de liksom-nynazistene sitter i fengsel nå. Media elsket den saken. Mest av alt var det en guttestrek som gikk for langt. Hvite, forvirrede unger med hang til symboler. At de var glattbarbert og pynta jakkene sine med svastika-symboler var en jo en gave-pakke til journalister og andre mediekåte som kunne henge seg på med støtte-konserter og appeller og gud vet hva. Nynazisme er ikke et stort problem i Norge.”
I bilen etterpå lo Johnny og jeg av hele opptrinnet. Det er ingen hemmelighet at Johnny og Riswan er som katt og hund. Riswan mente oppriktig at ungdomsklubber og gratis mat på skolen kunne løse det meste. Både Johnny og jeg mente at det var en altfor naiv innstilling. Johnny kunne finne på å si masse rart bare for å provosere. Vi hadde hatt vakt sammen på noen av SIAN-samlingene, og alle gangene det hadde vært glissent oppmøte av SIAN-sympatisører. I tillegg virket ikke de oppmøtte som noen av de smarteste knivene i skuffen. Hadde du fortalt dem at “skigard” var en pakistansk matrett, hadde de krevd at ordet måtte ut av det norske språket umiddelbart. Johnny hadde jo dessuten rett i at Anders Behring Breivik og Filip Manshaus hadde operert alene. De hadde aldri vært del av et organisert nettverk. Selv om Johnny og jeg ikke var perlevenner, var jeg likevel glad for at han var makkeren min. Jeg var hundre prosent sikker på at jeg hadde ham i ryggen på alle oppdrag vi var på. Nå var vi på vei til området den hengte gutten hadde bodd i. Vi skulle spørre folk som kjente ham, og prøve å finne ut hva som hadde skjedd. Det kunne bli en lang dag, virket det som. Allerede før vi hadde begynt arbeidet, var det signaler om at drapet kunne være relatert til både narkotika, og i verste fall også ekstremisme. Jeg så igjen for meg den døde kroppen som dinglet, og jeg kjente at jeg frøs.
Det var mange mennesker samlet rundt åstedet. Johnny banet vei, tok kommandoen og organiserte en slags kø for de som ville snakke. I utkanten skimtet jeg en ung, hengslete jente. Det var et eller annet urovekkende ved henne. Et eller annet jeg fikk en dårlig følelse av. Hun så ikke ut som hun tenkte å stille seg i køen. I neste øyeblikk var hun borte. Jeg glemte henne, for ganske snart fikk jeg en gjeng med tolv-tretten åringer som var så oppkavet at de alle sammen snakket i munnen på hverandre, samtidig som de gestikulerte med armer og bein. Det viste seg at de hadde funnet en taustump noen meter bortenfor. De hadde sett mange politi-serier, så de visste at de ikke måtte røre den, og hadde den derfor ikke med seg. Jeg noterte, og lovte at jeg skulle undersøke det. Notatblokka mi begynte å bli full, så jeg måtte ta en pause for å gå til bilen og hente en ny. Jeg ba guttene vente. Jeg satte meg inn i bilen, bøyer meg ned og lette etter en ny blokk. Plutselig merket jeg en skygge langs vinduet. Når jeg bøyde meg opp, er det et dystert fjes stirrer rett på meg. Det ligner fjesene fra i går, med de fortvilte store gapene og fryktelige skrikene. Øynene er helt svarte av fortvilelse og sinne. “Er du nazist?” spør fjeset meg. Nå kjenner jeg igjen fjeset. Det er jenta fra i stad. Jeg vet ikke hvorfor, men en ubehagelig følelse brer seg i kroppen. “Nei”, svarer jeg. “Hvorfor skulle jeg være det?” “De som er i uniform er ofte det”, svarer jenta. Det var de som drepte han. Jeg så det. Og det var ikke slutt”. Så forsvant hun like plutselig som om hun hadde kommet. Jeg kom meg ut av bilen, men jenta var søkk borte. Jeg tror ikke på spøkelser, men dette var uhyggelig. Hadde det virkelig skjedd, eller var det noe jeg innbilte meg etter en natt uten søvn?
Før jeg rakk å snakke med så veldig mange flere mennesker, eller å undersøke det guttene hadde sagt om taustumpen, kom Johnny over til meg. “Vi kan gå nå”, sa han. “Vi tar det i bilen”. På vei tilbake skravlet han i ett sett. “Nå blir sjefene glade, for nå slipper de å bruke ressurser på dette. Fyren tok selvmord. Dama hadde dumpa han. De hadde vært sammen i to år. Så tragisk at man ender livet på grunn av noe sånn. Bare 17 år. I tillegg hadde han noen andre problemer med narkogjeld. Det ble vel bare for mye.” Jeg visste ikke helt hva jeg skulle tro. “Vi burde vel snakke med noen litt flere?”, innvendte jeg. “Jeg hadde dessuten noen interessante opplysninger om et funn av et tau jeg skulle sjekke ut.” Johnny bare overhørte det. “Hva var det forresten hu jenta sa?” spurte han i stedet. Igjen kjente jeg det ekle gufset den jenta ga meg. “ikke noe spesielt” sa jeg. “Hun virket litt forstyrra. Lurte på om jeg var nynazist.” Johnny sa ikke noe til det heller.
Tilbake på politistasjonen hamret Johnny løs på tastaturet, og føk inn til ledelsen med rapporten så snart den var ferdig. Jeg hadde aldri sett noen skrive rapport med så stor iver. Mobilen hans lå igjen på pulten. Det var ikke meningen å se på den, men den lyste opp som et juletre, så jeg klarte heller ikke la være. “Achtung!!!” stod det med store bokstaver. Blikket mitt ble sugd fast i displayet. Det blinket igjen. “Vitne”. Jeg frøs fast. Johnny var heldigvis ikke tilbake. Jeg tok et bilde av meldingen hans. Den klamme følelsen fra i natt var tilbake. Jeg kunne jo ikke vite, men en følelse bredte seg i kroppen min. Jeg visste at jeg måtte tilbake til åstedet og finne tauet og den merkelige jenta. Hva var det egentlig den jenta hadde sagt. Hvem var hun? Jeg dro før Johnny var tilbake.
Mørket lå allerede tungt over blokkene i nabolaget til han som hadde hett Yusuf. Det var langt mellom gatelysene, og de lysene som var gikk på sparebluss. Det var bitende kaldt, og folk holdt seg innendørs. Uroen over det som hadde skjedd var til å ta og føle på. Til og med hundene var stille nå. Det var en unaturlig stillhet. Alle de vanlige lydene fra en levende by var der ikke lenger. Jeg bakset rundt i busker og kratt i nærheten av åstedet. Sikten var begrenset, og lommelykta var ikke til stor hjelp. “Trenger du hjelp?” Jeg frøs til. Jeg hadde ikke hørt noen skritt. Hvem var det?
Nakkehårene mine reiste seg. Jeg snudde meg rundt og skvatt til. Blikket til den merkelige jenta møtte mitt. “Det var aldri slutt mellom oss”, sa hun. “Vi hadde det fint. Vi skulle møtes den kvelden. Jeg skulle gå ham i møte. Jeg så de ta ham. De var ikke mange, men de var så store. Tauet de brukte er på andre siden av stien. De så meg ikke.” Så sa hun ikke mer. Jeg kunne se at hun var veldig redd. Med ett hørte vi lyden av kvister som brekker, tørt løv som knaser. Noen var i nærheten. Jeg ga tegn til jenta om å være stille og krøke seg ned. Sekundene sneglet seg av gårde, men skrittene var fortsatt der. Dette var ikke lyden av en tilfeldig forbipasserende, dette var lyden av en som målrettet leter etter byttet sitt. Jeg hørte hjertet mitt dunke. Jeg trodde til og med jeg kunne høre jentas hjerte dunke. Blodet steg i tinningene. Det var ikke mulig å krype eller løpe derifra. Med ett var det som at lyset ble slått på. Jeg myste mot det skarpe lyset fra en sterk lommelykt, fullstendig paralysert. “Jeg skal ha jenta”, sa stemmen. “Hun skal begå selvmord. Skyldfølelsen hennes drev henne til det. Du kan fortsatt velge side. Du er norsk. Politiet trenger sånne som oss. Du vet konsekvensene.” I det sterke motlyset så jeg noen fordreide ansiktstrekk jeg ikke klarte å gjenkjenne, men jeg kjente stemmen. Det var Johnny. Pistolen hans var rettet mot meg. Før jeg egentlig rakk å tenke, kastet jeg meg mot ham. Var de flere enn ham, var det rått parti. Jeg måtte likevel ta sjansen. Den overraskende manøveren klarte å rive ham overende. Men han var raskt over meg, og han hadde fortsatt pistolen. Jeg kjempet imot det jeg klarte, kroppen min kjentes ut som et vilt, innestengt dyr. Pistolen hans var fortsatt utenfor rekkevidde, jeg prøvde å strekke meg etter den, men det var nytteløst. Plutselig fikk jeg et hardt slag av pistolkolben i hodet. Jeg følte meg helt svimeslått, men klarte å registrere at et skudd gikk av. I det samme åpnet himmelen seg i et inferno av lys. “Er det sånn det er å dø”, tenker jeg. “Men hva med jenta!? Jeg må gjøre noe, men hva?” Plutselig ser jeg Riswan, og jeg tenker “Riswan, hva gjør du her? Er du også død?” Så ser jeg sjefen min også. Jeg vet ikke om jeg vil være på samme plass som Riswan og sjefen min når jeg er død. Jeg tenker at det er dårlig gjort. Så tenker jeg ikke mer.
Etterpå har jeg lært at en massiv uttrykning ikke er himmelen som åpner seg, men blålys. Jeg har også lært at Riswan, den snakkesalige typen fra ungdomspatruljen kjenner mange folk som faktisk liker ham. Riswan hadde reagert på Johnny etter den samtalen. Etter noen telefoner rundt omkring, hadde han funnet ut at Johnny, under falskt navn, hadde vært på hyppige besøk i fengselet til de som drepte Freddy den gangen for noen år siden. Etter noen flere telefoner, hadde han også funnet ut at det ikke var noe som tilsa at Yusuf skulle ta selvmord. Så takket være Riswan, er jeg her i dag. Jeg har en venn mindre, men han var ikke den jeg trodde.
